Stolt!

 Jeg har hekla mitt første (og siste) klesplagg! Veien har blitt til mens jeg har gått, den har vært lang og strevsom, men nå er jeg endelig i mål. Jippi! Den er litt skjev og skakk og bulkete, men jeg liker den:) Det begynte med at jeg i september fant denne jakka, som jeg fikk veldig lyst til å lage.

Jeg innså at jeg måtte lage mitt livs første prøvelapp, og jeg lagde ikke bare en, men minst fem-seks, og fortsatt fikk jeg ikke til riktig heklefasthet, til tross for at jeg prøvde med tre ulike garn og flere ulike heklenålstørrelser. Javel, drit i heklefastheten, jeg kan sikkert justere oppskriften selv, tenkte jeg. Forresten kan jeg justere litt på et par andre ting, blant annet fasongen på armene, tenkte jeg. Så gikk jeg igang, men det fantastiske Abuelita tjukk merino fra Pickles. I en farge som er umulig å ta bilde av, men som er veldig fin.

Jeg kom hit, og skjønte at dette kom til å bli kostbart, ettersom dette garnet koster 80 kroner per nøste... og da rekka jeg opp igjen og begynte på nytt, i brunt garn denne gangen. Billig, og hardt som hamp (men fin farge, da). Tenkte jeg skulle prøve å følge oppskriften denne gangen også.

Rustningen, kalte jeg denne versjonen. Som en brynje, hvor jeg kunne stoppe kuler når jeg hadde den på. En slags skuddsikker jakke altså. Veldig behagelig å ha på kan dere kanskje gjette, og med verdens mest udrøye garn var valget om å rekke opp igjen lett. Men så begynte jeg på nytt i pickles-garnet... Jeg kom frem til at selv om garnet var dyrt var det veldig drøyt, og derfor ville ikke jakken bli så dyr.

Jeg begynte på armene på lik måte som på det første forsøket, og da jeg kom opp på skuldrene fant jeg ut at det var nok best å drite i oppskriften på alle områder. Det er vel smart, å tro at man klarer det bedre selv - når man aldri har gjort det før! Men jeg skjønte ingenting av oppskriften, og den passet jo heller ikke til garnet jeg hadde valgt. Jeg hadde jo forresten bare to nøster av dette garnet, og da de var hekla opp fant jeg ut at pickles var utsolgt for fargen min. Da ble jeg litt sur, og så ble jeg glad når jeg fant at jeg kunne få tak i garnet på min egen måte, og når jeg fikk garnet i posten ble jeg litt sur igjen, fordi innfargingen var jo helt annerledes. Ikke så rart, når det er håndfarget garn. Men nå bare later jeg som det er meningen at den ene armen skal være en annen farge.

Jeg hadde hele tiden en formening om hvordan neste steg skulle bli, men ble overrasket igjen og igjen. Det som overrasket mest var kanskje at jeg inntil 10 minutter før jakken var ferdig faktisk trodde at det var en jakke jeg holdt på med. Ikke en genser. Men med denne type hekling blir alt veldig tøyelig, og uansett hvor stort jeg hadde laget forstykket hadde det kommet til å bule mellom hver knapp som om den var for liten. Og det er jo ikke fint? Så derfor rekket jeg opp runden med knappehull og sydde den sammen på miden. Og dermed ble det jeg hadde tenkt skulle være foran bak, men det kan jo ingen se. Nå skal jeg bare feste de siste trådene og så er den good to go. YAY!