Det vanskeligste blogginnlegget

Hvordan skal man ta opp tråden etter disse månedene i livets rareste år? Nå som jeg har valgt å åpne bloggen finnes det ingen naturlig overgang til livets små overfladiske gleder, som denne bloggen har handlet om. Og det er heller ikke naturlig å late som ingenting. Tusen takk til alle som har savnet meg og sendt meg mail og spurt hva som skjer. Beklager at jeg bare forsvant uten forvarsel, men det skjedde noe i livet mitt uten forvarsel.

Jeg har etthvert som bloggeårene har gått prøvd å være mindre privat enn jeg var i starten, men jeg har delt noen ting. Blant annet har det som har handlet om bryllupet mitt har vært noe av det mest populære jeg har skrevet. Nå er det sånn at jeg ikke er gift lenger, og den jeg var gift med er død. I bloggeverdenen er det meste rosenrødt, men livet på privaten er kanskje ikke nødvendigvis ikke akkurat et speilbilde av det. Jeg har tenkt at en syk mann ikke har hatt noe med Kaptein Biff å gjøre, det var vært et deilig sted som har hjulpet meg og gitt meg masse overskudd. Nå kjenner jeg at jeg ønsker og trenger bloggen min igjen. Jeg tror han hadde blitt trist om jeg skulle miste den gleden.

Så derfor skal jeg prøve å finne tilbake til det skapende i meg oppi all sorgen. For første gang på et halvt år har jeg begynt å tenke kreative tanker igjen. Det føles bra. Men - jeg er, og har vært ambivalent. Når noens liv blir for vanskelig å leve føles det rart å skulle leve videre med hekladyr og bokmerkedypdykk. Men sånn er livet, det har sine sider. Det må være rom for alt, og ikke la mørket ta overhånd. Hvordan hver enkelt sørger er den enkeltes sak.

Jeg har måtte rydde litt på bloggen og slette endel innlegg, det vil derfor være endel døde linker og ting dere kanskje kommer til å savne, men håper på forståelse.